Förstora eller Förminska
Nyckelord/Keywords
Nyckelordsök
Fritext/Free text
Sök/Search:
Norway

Mooc – en ny utdanningsrevolusjon?

Har vi noen gang hatt større tilgang på utdanning for voksne i Norden? Det vrimler av utdanningstilbud i en mengde fag og ferdigheter. Utdanning som tilbys utenfor det offentlige skolesystemet koster vanligvis penger i Norge og i flere andre nordiske land. For et par år siden dukket det opp kurs fra anerkjente amerikanske universiteter, over nettet og gratis. Fenomenet kalles mooc, som betyr «massive open online course».
Foto: Johannes Jansson /norden.org
Foto: Johannes Jansson /norden.org

De nordiske universitetene har kastet seg på bølgen. Helsingfors Universitet har, i motsetning til de fleste andre, også gitt studiepoeng for ett av sine moocs.
Netteknologien gjør det mulig å overføre videoforelesninger, quizer, multimediepresentasjoner, filmer og animasjoner. Det er utviklet egne plattformer for å formidle kursene, og det er bare å forsyne seg for den som vil. I stedet for oppgaver satses det gjerne på enkle quiz-er med standard svar. Rimeligvis legges det ikke til rette for prat med foreleser eller annen veileder. Med tusenvis av studenter ville det fort bli arbeidskrevende langt ut over universitetets ressurser. For den som er vant med nettstudier, kan mooc-ene bli en skuffelse. Når en er vant med en-til-en-oppfølging av fagperson, blir det noe stusslig uten en veileder å ta kontakt med. Det er ingen som gir oppgaver og kommenterer på besvarelsene. Likevel, kan mooc-ene kanskje være opptakten til en utdanningsrevolusjon for den enkelte, og for verden?

Jeg – en mooc-student

For å få innsikt i hvordan en mooc fungerer som læringsarena, tok jeg et kurs i sommer. Jeg fant en oversikt over aktuelle kurs som skulle settes i gang, og valgte Ludwig Maxmilian Universität München som kunne skilte med kurs i kompetansestrategier.
Det startet 1. juli og gikk i seks uker, med en ny modul hver uke. Universitetet benyttet den amerikanske plattformen Coursera, som jeg synes er svært enkel å bruke.
Et par-tre dager før kursstart kom det melding fra hovedansvarlig for kurset: Nå er første modul klar, klikk på «Go to class»-lenken i e-posten. Læringsressursene for hver uke bestod av 5-7 korte videoforelesninger, alternativt som tekst eller i Power Point. Hver forelesning hadde en quiz eller to. Jeg fikk også god forklaring på svarene etter at jeg hadde quizet. Når ukas stoff var gjennomgått, var det lagt opp til en uke-quiz. Denne quizen registreres i databasen, og lagres for endelig vurdering av studieinnsatsen min. Det var satt frister for uke-quizene og for den endelige eksamensquizen. Eksamensquizen hadde 25 spørsmål og en tidsramme på 90 minutter. Det var også lagt til rette for at studentene kunne prate sammen i et forum. De viste seg at de fleste gjorde som meg, hoppet over forumet.

Ryddig og polert

Kurset mitt var et innføringskurs, og absolutt interessant. Opplegget fra det tyske universitetet var gjennomført ryddig og polert. Foreleseren var hyggelig, dressen pen og omgivelsene supermoderne. Det mest dristige foreleseren gjorde var å slikke forsiktig på en iskrem samtidig som han brukte iskremselgere i et eksempel.

Hvor er læreren?

I alle mine erfaringer med norske nettstudier har jeg hatt en lærer eller veileder som følger meg fra start til slutt. Jeg har en unik en-til-en-kontakt med læreren. Studenter verdsetter nettopp dette svært høyt, viser undersøkelser. Jeg leverer oppgaver som læreren kommenterer og vurderer. For gratis massekurs med titusener studenter faller læreroppfølgingen nødvendigvis bort. Oppgavene blir i stedet flervalgsoppgaver, hvor svarene kommer fra databasen, med fasit riktig eller feil.

Lærte jeg noe?

Det var en grei kursform, men jeg savnet oppgaver å bryne meg på, og jeg savnet kommunikasjon med læreren. Det ble kurs med «harelabb». Men bortsett fra den manglende lærerkontakten, hvordan fungerte læringsprosessen i mooc-en? Jeg reflekterte over dette da jeg satt og kavet med eksamensquizen. Jeg hadde hatt mange quizer underveis, og syntes det var en artig form. Nesten full score på en quiz gjorde at jeg lukket modulen i en slags forvissning om at dette kan jeg.  Men da eksamensquizen kom, ble jeg avslørt. De litt mer kompliserte sakene kunne jeg ikke likevel. Noe hadde jeg glemt, og noe hadde jeg ikke forstått godt nok. Det var harelabben igjen - jeg hadde ikke jobbet grundig nok med det, ikke gått dypt nok inn i stoffet. Jeg hadde ikke hatt oppgaver som krevde mer enn å velge mellom svaralternativer eller gjøre en enkel utregning.

Læring krever innsats

Læring krever ganske enkelt tid og innsats. En kan ikke rase gjennom et kurs og tro at en har lært like mye som om en hadde jobbet med oppgaver og besvarelser. Mooc-ene er foreløpig gratis og tilgjengelige. Norske nettstudier er også tilgjengelige, som oftest mot betaling. De norske nettstudiene har kvaliteter som er absolutt nødvendig for en god læringsprosess, vil jeg hevde. Foruten en-til-en-kontakten med lærer har de større variasjon i læringsressursene og helt sentrale oppgaver som det skal leveres besvarelse på. Oppgavebesvarelse, å gjøre noe mer enn å lese og høre, er en nøkkel til læring. Det fungerer på samme måte når en skal lære noe praktisk. En må gjøre de selv for å lære skikkelig.

Hvem betaler?

For meg var kurset gratis ved universitetet i München gratis. For universitetet må det ha kostet en betydelig mengde euro. Samtidig som anerkjente universiteter bruker trolig store beløp på sine massive gratiskurs, må campusstudentene betale. Ifølge norske nyhetsoppslag betaler amerikanske foreldre ofte 50 000 dollar i året for en studieplass for barna. I løpet av fem året setter mange seg i stor gjeld. Kanskje litt merkelig at universiteter da satser gode ressurser på å komme ut i verden med kursene sine, heller enn å bruke ressursene på egne studenter?

Publicerat 12.9.2013

Torhild Slåtto
E-post: slaatto(ät)fleksibelutdanning.no

Kommentera

 Välkommen att diskutera artikeln på vår Facebook-sida!